torsdag 7. august 2008

ARVEN ETTER WERGELAND




Av Nils-Petter Enstad
I år er det 200 år siden dikteren, teologen, folkeopplysningsmannen og aktivisten Henrik Wergeland ble født. Navnet hans knyttes særlig til to saker: Den ene er markeringen av 17. mai som Norges nasjonaldag. Den andre er kampen for å få opphevet den såkalte "jødeparagrafen", som hadde fulgt Grunnloven helt siden den ble vedtatt.

Det eksisterer flere myter om hvordan denne paragrafen kom inn i Grunnloven, men det er bare én fortelling om hvordan den kom ut: Det skyldtes den politiske og kulturelle kamp som Henrik Wergeland førte de siste årene av sitt liv.
Ett av resultatene av hans arbeid var at hans far, eidsvollsmannen og presten Nikolai Wergeland, skiftet syn på paragrafen. I 1814 hadde han stemt for at paragrafen skulle inn i Grunnloven, men sønnens engasjement overbeviste ham om at dette hadde vært feil av ham.
Henrik Wergeland fikk ikke oppleve selv at "jødeparagrafen" ble opphevet. Det skjedde først i 1851, seks år etter dikterens død, bare 37 år gammel. Da var det gått 12 år siden han første gang leverte det første forslaget til endring av Grunnloven, et forslag som gikk ut på at jødeparagrafen burde fjernes.
Han skrev flere bøker om saken. Noen av dem var rene debattbøker - ”sakprosa” ville man sagt i dag. Andre var skjønnlitterære. Best kjente er de to diktsyklusene "Jøden – ni blomstrende torneqviste" fra 1842 og "Jødinden – elleve blomstrende torneqviste" som kom to år senere. De er faglitteratur i poesiens formspråk.

ARGUMENTASJON
Prinsippene for Wergelands argumentasjon kunne brukes den dag i dag. Han argumenterer prinsipielt og ut fra det vi i dag oppfatter som elementære menneskerettigheter. I en tidlig fase av kampen formulerte han sitt anliggende slik, på en litt underfundig måte:

"Jeg tror vor Grundlov bedst på jord,
dog ei at bedst er hvert et Ord.
Saaledes tror jeg for Exempel
at Hver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i Tro:
thi bør forandres paragraf 2."

Dette var en kritikk av så vel forbudet mot jøder som mot jesuitter, men også en Wergeland måtte velge sine kriger. Han valgte derfor å konsentrere seg om jødesaken. Særlig gikk han til felts mot den religiøse intoleranse som han mente denne bestemmelsen var preget av. For jødesaken handlet like mye om behandlingen av en religiøs minoritet som en etnisk minoritet. Dette var på et tidspunkt da de lovbestemmelsene som Hans Nielsen Hauge ble dømt etter ennå var gjeldende rett. Wergelands kamp for jødene var derfor også en kamp for religionsfriheten som prinsipp, og den var – i hvert fall i sin konsekvens – en kamp for det etniske mangfold og et fargerikt samfunn.
Dette gjør at den kamp Wergeland førte er like aktuell nå som den var for 160 år siden. Også i dag er det en debatt om etniske og religiøse minoriteter plass i det norske samfunnet, og fremdeles finner vi noe av den samme intoleransen både på etnisk og religiøst grunnlag. Den er ikke blitt noe bedre eller vakrere med årene. 200 år etter Wergelands fødsel, er arven etter ham fremdeles både levende og forpliktende.
Bildet viser bysten på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo (Foto: Nils-Petter Enstad)