mandag 22. september 2008

LEGEPARET ANDERSEN I FRELSESARMEEN

Av Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeen i Norge har siden 1895 sendt ut 300 misjonærer til forskjellige land. Mange har hatt helsefaglig utdanning, som sykepleiere og hjelpepleiere, men bare to var leger. De var tilmed gift med hverandre: Sølvi og Daniel Andersen.

Både Sølvi og Daniel Andersen ble begge «født inn» i Frelsesarmeen. Foreldrene deres hørte til de første som sluttet seg til Armeen da den kom til Norge i 1888. Daniel ble født i Chicago 6. november 1906, mens Sølvi ble født i Kristiania 1. juli 1908. Daniel vokste opp i USA og India, før han som 15-åring kom til England. I 1926 begynte han å studere medisin. Tanken var å bli misjonslege, men han praktiserte i flere år i England før han meldte seg til tjeneste for Frelsesarmeen i 1938. Da hadde han tatt videreutdanning innen kirurgi.
I denne perioden traff han Sølvi Hammer som hadde vokst opp i Ålesund. Hun begynte medisinstudiene i Oslo i 1930. Møtet med Daniel Andersen snudde opp ned på hennes plan om å leve enslig hele livet, og bryllupet i 1938 innledet et lykkelig samliv som varte i 36 år. Sammen fikk de fire barn.

MISJONSLEGER
Sølvi og Daniel Andersen drog til India og Evangeline Booth-hospital i Ahmednagar i januar 1939. Sykehuset hadde ikke vært i drift på åtte år. Det lå støv overalt, og kostbart utstyr var ødelagt av rust og manglende vedlikehold. Tre måneder tok det før oppryddingsarbeidet var ferdig, men pasientene kom lenge før sykehuset var klargjort.
Ekteparet ble i Ahmednagar i 21 år. Det kunne bli mange tøffe tak, som når Sølvi, gravid med sitt første barn, oppdaget at barselkvinnen som hun hjalp, led av kolera. Men mor og barn ble berget, og epidemien man fryktet, ble avverget.
I mange år var den vevre kvinnelige misjonslegen som enten gikk gravid eller hadde et lite barn med seg, et kjent syn for landsbybefolkningen i områdene omkring Ahmednagar. De visste også at hun aldri sparte seg. Et av barna fikk hun bare to timer etter at hun hadde forløst en annen kvinne.
I boken Indiske problemer forteller Daniel Andersen hvordan de to legene fordelte ansvaret seg imellom og hvordan folket tok imot hjelpen de ble tilbudt: «Min hustru pleier å ta seg av kvinnene og barna, og jeg tar imot mennene og de unge guttene. I dette arbeidet kommer en i nær kontakt med alle de forskjellige sider av Indias liv. Mange av pasientene er bønder. (...) De kommer langvegs fra, 50 til 100 km, og vi er glade når vi merker at de har tillit til oss. (...) Noen ganger foretar landsbyfolkene en slags landtur til sykehuset, og kommer i flokker på ti eller mer. En dag tok jeg imot i tur og orden et slikt følge på ti mann fra samme landsby, og hver av dem fikk sin lille flaske medisin, tabletter eller salve for malaria eller kløe, eller hva det nå kunne være. Så satte de seg i en ring ute i sykehushagen og diskuterte med stort alvor sine forskjellige symptomer og den medisinen de hadde fått forskrevet. Mens de diskuterte, sendte de medisinflaskene og salvekrukkene rundt til beskuelse. Diskusjonens bølger gikk høyt, og interessen var stor helt til de plutselig oppdaget at de ikke kunne huske hvem som eide de respektive medisiner. Så marsjerte hele flokken inn igjen, og jeg måtte gå gjennom det hele en gang til og sortere ut de riktige medisinene til de riktige pasientene.»
Både kulturelt og biologisk var det naturlig at Sølvi Andersen tok seg av mor-barn-helsetjenesten. En sterkt medvirkende faktor til helseproblemene blant så vel voksne som barn, var kostholdet. Ernæringssykdommer blant barn var ikke bare et fattigdomsproblem, men forekom i alle samfunnslag. Proteinmangel var særlig utbredt. Sølvi Andersen sørget raskt for å få laget et skjema på mødrenes eget språk der man gav opplysninger om hva slags mat barna skulle ha på de ulike alderstrinnene.

Til London
På engelsk skrev Daniel Andersen flere bøker på høyt faglig nivå og en lang rekke artikler i medisinske tidsskrifter. Den viktigste boken hans, Tropical Health Manual , kom i flere utgaver. Sommeren 1946 var Sølvi og Daniel Andersen på sitt første besøk i Norge etter utreisen. Daniel hadde et halvt års tjeneste ved Ullevål sykehus for å oppdatere seg faglig. Året etter tok han eksamen i tropemedisin i Liverpool og en medisinsk doktorgrad i London.
Han hadde praksisperioder ved Ullevål i 1954 og 1961, mens Sølvi både i 1955 og 1960 praktiserte ved Rikshospitalet.
I 1960 flyttet Sølvi og Daniel Andersen fra India til London. Arbeidsoppgaver ved Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter ventet. Daniel Andersen hadde en erfaring og faglig kompetanse som gjorde ham selvskreven da Frelsesarmeen skulle tilsette en internasjonal sekretær for legemisjonen og helsearbeidet i bevegelsen. Dette ble hans oppgave resten av livet. Han døde 67 år gammel etter et illebefinnende 3. desember 1973.
Sølvi Andersen levde et stille liv i England som enke. Som mange kvinner av sin generasjon, ble hun sin manns skygge. I London var hennes rolle å være fru oberst Andersen. Som misjonslege i India kunne hun i stor grad supplere Daniel og komme til der han ikke kunne. Under krigen bad de militære myndighetene i Ahmednagar henne stå for ukentlige besøk til konene og barna til de 40000 soldatene som lå i treningsleir i Ahmednagar. Denne oppgaven hadde hun alle krigsårene. 9. januar 1990 ble hun forfremmet til herligheten som det heter i Frelsesarmeens terminologi, 83 år gammel. Med henne var et fascinerende kapittel i Frelsesarmeens misjonshistorie ferdigskrevet.
(Publisert bl.a. i Tidsskrift for Den norske legeforening, 2000)

fredag 12. september 2008

DEN KVINNELIGE PAVEN - EN MYTE FRA KIRKEHISTORIEN


Av Nils-Petter Enstad
Historien om ”den kvinnelige paven” er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske myter som finnes. Den dukker fremdeles opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann rollen som kvinnelig pave i ”Pope Joan”, og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv gjennom tegneseriebladet ”Fantomet”.


Forestillingen om at det hadde levd en "pavinne" Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som "bevis" på romerkirkens fordervethet i den anti-katolske propaganda. Som argumentasjon har det vært henvist til at finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.
Den første skriftlige kilden som omtaler en kvinnelig pave, er "Universell Krønike" som dominikaneren Jean de Mailly skrev i Metz mellom 1240 og 1250. Ifølge denne krøniken ble pave Victor III, som døde i 1097, etterfulgt av en begavet kvinne som, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal. Paven ble avslørt som kvinne da han – eller hun, da – fikk veer idet hun skulle stige opp på hesten sin. Da barnet var født, ble den kvinnelige paven bundet fast til hesten, som så slepte henne rundt Romas gater. Deretter ble hun drept ved steining.
En annen dominikaner, Stephen de Bourbon, og en ukjent fransiskanermunk fra Erfurt ga liknende versjoner av den samme historien i hvert sitt skrift fra 1260-tallet. Den ene kilden tidfester hendelsen til ca. år 1100, den andre til ca. år 915.

”PAVERS OG KEISERES KRØNIKE"
Sin mest konkrete form fikk historien i verket "Pavers og keiseres krønike" som den polske dominikanermunken Martin av Troppeau skrev på 1290-tallet. Det var også denne versjonen som fikk størst utbredelse. Ifølge den pave ble Leo IV, som døde i 855, etterfulgt av Johannes Angelicus. Denne paven regjerte i to år, sju måneder og fire dager. Denne Johannes var i virkeligheten en kvinne, ifølge Martin. Hun skal ha blitt født i Mainz, og som ung reiste hun til Athen sammen med sin elsker, kledd i mannsklær. Siden gikk hun kledd slik, og alle trodde hun var en mann.
Hun utmerket seg som en av de dyktigste studentene, og etter endt utdannelse slo hun seg ned i Roma. Her ble forelesningene hennes så etterspurt, og hennes personlighet gjorde et så sterkt inntrykk på alle, at da den sittende paven døde, ble hun valgt som hans etterfølger.
Avsløringen kom under en prosesjon fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemete-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd. På grunn av dette red aldri pavene senere i denne gaten mer. Martin kaller den kvinnelige paven Johanna, i andre kilder kalles hun Agnes, Gilberta eller Jutta. Noen kilder lar henne være navnløs.

DETALJER
Historien om "pavinne" Johanna fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer. Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på dette. Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Rundt år 1600 begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.

INGEN HVITE FLEKKER
I vår tid er ikke historien om "pavinne" Johanna interessant i seg selv. Ingen tror lenger på den. Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen "hvite flekker" der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien. At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv. Det er også interessant at det er en barnefødsel som avslører den kvinnelige paven. Det forutsetter jo at hun må ha hatt minst én ”medskyldig” i sitt spill.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.

Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998