mandag 29. juli 2013

Helligkåring som politisk sjakktrekk




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter









Prosessen som førte til at Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet like mye om politikk som om tro. Å få kong Olav erklært hellig, ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.


Etter Olavs fall på Stiklestad, oppsto egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var snarere en eksisterende situasjon som ble avklart. Da Olav flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Det var også situasjonen etter Stiklestad, med den forskjell at man ikke lenger risikerte at Olav dukket opp igjen. En død konge var tilsynelatende en mindre utfordring enn en avsatt, levende konge. Det skulle vise seg å være feil.

AMBISJONER
Det var nok av norske stormenn med ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. En av disse var Einar Tambarskjelve. Han var inngiftet i Ladeætten, og siden den var utdødd på mannssiden, betraktet han seg som den naturlige arvtakeren til deres gamle maktambisjoner. En annen som også regnet med at det var hans tur nå, var Kalv Arneson, som bodde på høvdingsetet Egge. Han var en av de tre som hadde gitt kong Olav sårene han døde av. Einar hadde også vært blant Olavs motstandere, men hadde vært i England under slaget på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Det viste han ved å sende sin ti år gamle frillesønnen Svein til Norge og sette ham inn som konge. Med seg hadde han sin høyst oppegående og maktlystne mor, Alfiva. Hun satte sitt stempel på det norske samfunnet gjennom de forhatte bestemmelsene som ble kalt "Alfiva-lovene". Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. Skriftet Fagerskinna oppsummer slik: En hver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

HELLIG?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet. Men nå var kongen død, og det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
At helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er trolig feil. Det er lite sannsynlig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.
Det eksisterer to versjoner om hva som skjedde i forbindelse med helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagene som er bevart, og som gjerne kalles "Legendariske Saga", heter det at kongens lik, som hadde ligget i sandjorden i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. 3. august er den siste dagen i Olavsfeiringen. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle i så fall være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det, etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
Begge fortellingene ”bekrefter” kongens hellighet, selv om den legendariske sagaen vektlegger mirakelaspektet mens den politiske siden er tydeligere hos Snorre. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet. Alfiva, som var til stede, mente å ha en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Stormennene hadde en annen agenda, og Einar Tambarskjelve ga henne et svar der han nærmest ba henne holde kjeft.

KIRKEN
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble "sentralisert", og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente den ti år gamle Magnus, helgenkongens eneste sønn. Da de kom tilbake med ham, sluttet folk opp om ham mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som flyktet tilbake til Danmark med sin mor. Kort tid etter døde han. Dermed var det klar bane for Magnus Olavsson som konge – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem til makten. For en stund.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)


Publisert som kronikk i Agderposten 29. juli 2013

torsdag 14. februar 2013

«Hornsrud-episoden»: - En regjering skal regjere!

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


- Vi har vært villige til å strekke oss så langt som mulig, ja, gjerne litt lenger forresten, men vi kan ikke strekke så langt at regjeringen blir en vaskefille for andre. En regjering skal regjere!


Slik oppsummerte statsminister Christopher Hornsrud situasjonen da Stortinget behandlet mistillitsforslaget mot en regjering som bare var noen dager gammel. Forslaget ble vedtatt og regjeringen falt 15. februar 1928 etter bare 18 dager ved makten. I år er det 85 år siden «Hornsrud-epiosden» i norsk politikk.
Ved valget i 1927 ble Arbeiderpartiet det største partiet i Stortinget. Det kom som et sjokk på de borgerlige partiene, som bare var enige om én ting: Valgvinneren måtte ikke komme til makten! Samtidig sa det seg selv at den sittende Høyreregjeringen ikke kunne fortsette. Statsminister Ivar Lykke leverte sin avskjedssøknad, og Høyre, Venstre og Bondepartiet begynte å forhandle om en samlingsregjering. Det førte ikke fram. Dermed tok kong Haakon skjeen i egen hånd. Han innkalte de to stortingspresidentene, C. J. Hambro fra Høyre og Christopher Hornsrud fra Arbeiderpartiet, og kort etter ga han regjeringsoppdraget til Arbeiderpartiet. Det vakte heftige protester, og kongen ble av enkelte beskyldt for forræderi. I ettertid er det ingen uenighet om at kongen gjorde det som både konstitusjonelt og politisk var det eneste rette.
Også innad i Arbeiderpartiet var det mye usikkerhet. Partiet var nok ikke like revolusjonært som det hadde vært noen år før, men å danne regjering var likevel noe nytt. På den ene siden hadde man partiets radikale program og enda mer radikale retorikk. På den andre siden hadde man det ansvaret det innbar å ha blitt både landets og Stortingets største parti. I sentralstyret var det knapt flertall for at man skulle akseptere oppdraget. Den påtroppende statsministeren var frustrert. - Jeg vet ikke om vi gjør rett i å danne regjering. Jeg vet bare at vi må, skal han ha sagt. Nestformann Edvard Bull var enda mer frustrert: -Er dere blitt spenna gærne, gutter? utbrøt han da han kom hjem fra en utenlandsreise og forsto hva man var i ferd med å ta på seg.

KORT LEVETID
Regjeringen som tiltrådte 28. januar 1928 besto av ni statsråder, i tillegg til statsministeren. Han hadde, i tråd med datidens praksis, også ansvaret for et fagdepartement, i dette tilfellet finansdepartementet. Johan Nygaardsvold, som sju år senere selv skulle bli statsminister, og som sterke krefter hadde ønsket på denne posten allerede nå, ble landbruksminister. Regjeringens tiltredelseserklæring ble drøftet i Stortinget 31. januar. Den la ikke skjul på at målet var å gjennomføre «en socialistisk samfundsordning i Norge». Man ville øke statlige og kommunale bevilgninger til bekjempelse av arbeidsløsheten, avskaffe «systemet med underbetalt nødsarbeid», og omgjøre «de reaksjonære forandringene i skolelovene fra de siste år». Regjeringen ville også flytte vesentlig mer av ansvaret for skatteinntektene fra de fattigste til de som var bedre stilt økonomisk. Endelig ville den stryke alle bevilgninger til våpenøvelser og til de militære.
Her var det ikke bare én rød klut, de hang tett i tett. Regjeringen må ha visst at det ikke ville være flertall i Stortinget for ett eneste av de forslagene den sa at den ville prioritere. Nationen skrev på lederplass neste dag at regjeringen hadde «reist sin egen galge». Erklæringen var skrevet av utenriksminister Edvard Bull, som i utgangspunktet hadde vært negativ til hele regjeringsprosjektet. Noen har ment han valgte en så provoserende form rett og slett fordi han ønsket at regjeringen skulle få en kort levetid, andre hevder at regjeringen hadde fått omtrent like kort levetid selv om erklæringen hadde vært mer moderat. Bare noen dager etter erklæringsdebatten fremmet Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel et mistillitsforslag mot regjeringen, med utgangspunkt i erklæringen. Han handlet nærmest på ordre fra sentralbanksjef Nikolai Rygg, som mente at et regjeringsskifte var helt nødvendig om ikke bankvesenet skulle kollapse. Mistillitsforslaget ble vedtatt 8. februar, og 15. februar gikk regjeringen av.

VETERAN
Christopher Hornsrud var allerede en politisk veteran da han ble statsminister. Han gikk i sitt 69. år, og hadde vært stortingsrepresentant fra Ringerike Amt siden 1912. Som parlamentariker satt han blant annet i presidentskapet i mange år. I 1936 trakk han seg fra Stortinget, 77 år gammel, og flyttet tilbake til gården sin i Modum.
Ingen norsk statsminister har regjert så kort tid som ham, og ingen har levd så lenge. Da han døde 13. desember 1960, var han 101 år gammel. Ifølge Guinnes’ rekordbok er han også den statsminister i verden som har levd lengst. Men alderen svekket ham ikke, verken mentalt eller politisk, og han var levende opptatt av den politiske debatt til sin siste dag. Finn Gustavsen forteller i sine memoarer at da bladet «Orientering» begynte å komme ut i 1953, var den da 94 år gamle Hornsrud blant dem som støttet bladet, og var tilmed den som foreslo navnet på den nye avisa.

«EPISODE»
Regjeringen Hornsrud er blitt beskrevet som en episode. Med en funksjonstid på 18 dager, kunne den ikke få utrettet noe særlig. Men bare det at den ble dannet, var av stor betydning. Det er nærliggende å sammenlikne den med en annen kortlivet regjeringsdannelse, nemlig Lyng-regjeringen fra 1963. Også om den må man kunne si at det viktigste den gjorde, var at den i det hele tatt ble dannet. De to regjeringene fikk også det til felles at de begge ble felt på den politikk de sa de aktet å føre. Dette er de to eneste eksemplene fra norsk parlamentarisk historie at regjeringer er blitt felt på tiltredelseserklæringen.
Litt spissformulert kan man si at mens «Hornsrud-episoden» bekreftet at Arbeiderpartiet var i stand til å ta ansvar, viste «Lyng-episoden» 35 år senere at også andre enn Arbeiderpartiet kunne ta ansvar. Hver på sin måte bidro Hornsrud og Lyng med sine regjeringsdannelser til å, om ikke endre, så justere den politiske utvikling her i landet.

Publisert i Dagen 13. februar 2013