mandag 29. juli 2013

Helligkåring som politisk sjakktrekk




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter









Prosessen som førte til at Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet like mye om politikk som om tro. Å få kong Olav erklært hellig, ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.


Etter Olavs fall på Stiklestad, oppsto egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var snarere en eksisterende situasjon som ble avklart. Da Olav flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Det var også situasjonen etter Stiklestad, med den forskjell at man ikke lenger risikerte at Olav dukket opp igjen. En død konge var tilsynelatende en mindre utfordring enn en avsatt, levende konge. Det skulle vise seg å være feil.

AMBISJONER
Det var nok av norske stormenn med ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. En av disse var Einar Tambarskjelve. Han var inngiftet i Ladeætten, og siden den var utdødd på mannssiden, betraktet han seg som den naturlige arvtakeren til deres gamle maktambisjoner. En annen som også regnet med at det var hans tur nå, var Kalv Arneson, som bodde på høvdingsetet Egge. Han var en av de tre som hadde gitt kong Olav sårene han døde av. Einar hadde også vært blant Olavs motstandere, men hadde vært i England under slaget på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Det viste han ved å sende sin ti år gamle frillesønnen Svein til Norge og sette ham inn som konge. Med seg hadde han sin høyst oppegående og maktlystne mor, Alfiva. Hun satte sitt stempel på det norske samfunnet gjennom de forhatte bestemmelsene som ble kalt "Alfiva-lovene". Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. Skriftet Fagerskinna oppsummer slik: En hver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

HELLIG?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet. Men nå var kongen død, og det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
At helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er trolig feil. Det er lite sannsynlig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.
Det eksisterer to versjoner om hva som skjedde i forbindelse med helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagene som er bevart, og som gjerne kalles "Legendariske Saga", heter det at kongens lik, som hadde ligget i sandjorden i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. 3. august er den siste dagen i Olavsfeiringen. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle i så fall være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det, etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
Begge fortellingene ”bekrefter” kongens hellighet, selv om den legendariske sagaen vektlegger mirakelaspektet mens den politiske siden er tydeligere hos Snorre. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet. Alfiva, som var til stede, mente å ha en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Stormennene hadde en annen agenda, og Einar Tambarskjelve ga henne et svar der han nærmest ba henne holde kjeft.

KIRKEN
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble "sentralisert", og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente den ti år gamle Magnus, helgenkongens eneste sønn. Da de kom tilbake med ham, sluttet folk opp om ham mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som flyktet tilbake til Danmark med sin mor. Kort tid etter døde han. Dermed var det klar bane for Magnus Olavsson som konge – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem til makten. For en stund.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)


Publisert som kronikk i Agderposten 29. juli 2013

torsdag 14. februar 2013

«Hornsrud-episoden»: - En regjering skal regjere!

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


- Vi har vært villige til å strekke oss så langt som mulig, ja, gjerne litt lenger forresten, men vi kan ikke strekke så langt at regjeringen blir en vaskefille for andre. En regjering skal regjere!


Slik oppsummerte statsminister Christopher Hornsrud situasjonen da Stortinget behandlet mistillitsforslaget mot en regjering som bare var noen dager gammel. Forslaget ble vedtatt og regjeringen falt 15. februar 1928 etter bare 18 dager ved makten. I år er det 85 år siden «Hornsrud-epiosden» i norsk politikk.
Ved valget i 1927 ble Arbeiderpartiet det største partiet i Stortinget. Det kom som et sjokk på de borgerlige partiene, som bare var enige om én ting: Valgvinneren måtte ikke komme til makten! Samtidig sa det seg selv at den sittende Høyreregjeringen ikke kunne fortsette. Statsminister Ivar Lykke leverte sin avskjedssøknad, og Høyre, Venstre og Bondepartiet begynte å forhandle om en samlingsregjering. Det førte ikke fram. Dermed tok kong Haakon skjeen i egen hånd. Han innkalte de to stortingspresidentene, C. J. Hambro fra Høyre og Christopher Hornsrud fra Arbeiderpartiet, og kort etter ga han regjeringsoppdraget til Arbeiderpartiet. Det vakte heftige protester, og kongen ble av enkelte beskyldt for forræderi. I ettertid er det ingen uenighet om at kongen gjorde det som både konstitusjonelt og politisk var det eneste rette.
Også innad i Arbeiderpartiet var det mye usikkerhet. Partiet var nok ikke like revolusjonært som det hadde vært noen år før, men å danne regjering var likevel noe nytt. På den ene siden hadde man partiets radikale program og enda mer radikale retorikk. På den andre siden hadde man det ansvaret det innbar å ha blitt både landets og Stortingets største parti. I sentralstyret var det knapt flertall for at man skulle akseptere oppdraget. Den påtroppende statsministeren var frustrert. - Jeg vet ikke om vi gjør rett i å danne regjering. Jeg vet bare at vi må, skal han ha sagt. Nestformann Edvard Bull var enda mer frustrert: -Er dere blitt spenna gærne, gutter? utbrøt han da han kom hjem fra en utenlandsreise og forsto hva man var i ferd med å ta på seg.

KORT LEVETID
Regjeringen som tiltrådte 28. januar 1928 besto av ni statsråder, i tillegg til statsministeren. Han hadde, i tråd med datidens praksis, også ansvaret for et fagdepartement, i dette tilfellet finansdepartementet. Johan Nygaardsvold, som sju år senere selv skulle bli statsminister, og som sterke krefter hadde ønsket på denne posten allerede nå, ble landbruksminister. Regjeringens tiltredelseserklæring ble drøftet i Stortinget 31. januar. Den la ikke skjul på at målet var å gjennomføre «en socialistisk samfundsordning i Norge». Man ville øke statlige og kommunale bevilgninger til bekjempelse av arbeidsløsheten, avskaffe «systemet med underbetalt nødsarbeid», og omgjøre «de reaksjonære forandringene i skolelovene fra de siste år». Regjeringen ville også flytte vesentlig mer av ansvaret for skatteinntektene fra de fattigste til de som var bedre stilt økonomisk. Endelig ville den stryke alle bevilgninger til våpenøvelser og til de militære.
Her var det ikke bare én rød klut, de hang tett i tett. Regjeringen må ha visst at det ikke ville være flertall i Stortinget for ett eneste av de forslagene den sa at den ville prioritere. Nationen skrev på lederplass neste dag at regjeringen hadde «reist sin egen galge». Erklæringen var skrevet av utenriksminister Edvard Bull, som i utgangspunktet hadde vært negativ til hele regjeringsprosjektet. Noen har ment han valgte en så provoserende form rett og slett fordi han ønsket at regjeringen skulle få en kort levetid, andre hevder at regjeringen hadde fått omtrent like kort levetid selv om erklæringen hadde vært mer moderat. Bare noen dager etter erklæringsdebatten fremmet Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel et mistillitsforslag mot regjeringen, med utgangspunkt i erklæringen. Han handlet nærmest på ordre fra sentralbanksjef Nikolai Rygg, som mente at et regjeringsskifte var helt nødvendig om ikke bankvesenet skulle kollapse. Mistillitsforslaget ble vedtatt 8. februar, og 15. februar gikk regjeringen av.

VETERAN
Christopher Hornsrud var allerede en politisk veteran da han ble statsminister. Han gikk i sitt 69. år, og hadde vært stortingsrepresentant fra Ringerike Amt siden 1912. Som parlamentariker satt han blant annet i presidentskapet i mange år. I 1936 trakk han seg fra Stortinget, 77 år gammel, og flyttet tilbake til gården sin i Modum.
Ingen norsk statsminister har regjert så kort tid som ham, og ingen har levd så lenge. Da han døde 13. desember 1960, var han 101 år gammel. Ifølge Guinnes’ rekordbok er han også den statsminister i verden som har levd lengst. Men alderen svekket ham ikke, verken mentalt eller politisk, og han var levende opptatt av den politiske debatt til sin siste dag. Finn Gustavsen forteller i sine memoarer at da bladet «Orientering» begynte å komme ut i 1953, var den da 94 år gamle Hornsrud blant dem som støttet bladet, og var tilmed den som foreslo navnet på den nye avisa.

«EPISODE»
Regjeringen Hornsrud er blitt beskrevet som en episode. Med en funksjonstid på 18 dager, kunne den ikke få utrettet noe særlig. Men bare det at den ble dannet, var av stor betydning. Det er nærliggende å sammenlikne den med en annen kortlivet regjeringsdannelse, nemlig Lyng-regjeringen fra 1963. Også om den må man kunne si at det viktigste den gjorde, var at den i det hele tatt ble dannet. De to regjeringene fikk også det til felles at de begge ble felt på den politikk de sa de aktet å føre. Dette er de to eneste eksemplene fra norsk parlamentarisk historie at regjeringer er blitt felt på tiltredelseserklæringen.
Litt spissformulert kan man si at mens «Hornsrud-episoden» bekreftet at Arbeiderpartiet var i stand til å ta ansvar, viste «Lyng-episoden» 35 år senere at også andre enn Arbeiderpartiet kunne ta ansvar. Hver på sin måte bidro Hornsrud og Lyng med sine regjeringsdannelser til å, om ikke endre, så justere den politiske utvikling her i landet.

Publisert i Dagen 13. februar 2013

mandag 22. september 2008

LEGEPARET ANDERSEN I FRELSESARMEEN

Av Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeen i Norge har siden 1895 sendt ut 300 misjonærer til forskjellige land. Mange har hatt helsefaglig utdanning, som sykepleiere og hjelpepleiere, men bare to var leger. De var tilmed gift med hverandre: Sølvi og Daniel Andersen.

Både Sølvi og Daniel Andersen ble begge «født inn» i Frelsesarmeen. Foreldrene deres hørte til de første som sluttet seg til Armeen da den kom til Norge i 1888. Daniel ble født i Chicago 6. november 1906, mens Sølvi ble født i Kristiania 1. juli 1908. Daniel vokste opp i USA og India, før han som 15-åring kom til England. I 1926 begynte han å studere medisin. Tanken var å bli misjonslege, men han praktiserte i flere år i England før han meldte seg til tjeneste for Frelsesarmeen i 1938. Da hadde han tatt videreutdanning innen kirurgi.
I denne perioden traff han Sølvi Hammer som hadde vokst opp i Ålesund. Hun begynte medisinstudiene i Oslo i 1930. Møtet med Daniel Andersen snudde opp ned på hennes plan om å leve enslig hele livet, og bryllupet i 1938 innledet et lykkelig samliv som varte i 36 år. Sammen fikk de fire barn.

MISJONSLEGER
Sølvi og Daniel Andersen drog til India og Evangeline Booth-hospital i Ahmednagar i januar 1939. Sykehuset hadde ikke vært i drift på åtte år. Det lå støv overalt, og kostbart utstyr var ødelagt av rust og manglende vedlikehold. Tre måneder tok det før oppryddingsarbeidet var ferdig, men pasientene kom lenge før sykehuset var klargjort.
Ekteparet ble i Ahmednagar i 21 år. Det kunne bli mange tøffe tak, som når Sølvi, gravid med sitt første barn, oppdaget at barselkvinnen som hun hjalp, led av kolera. Men mor og barn ble berget, og epidemien man fryktet, ble avverget.
I mange år var den vevre kvinnelige misjonslegen som enten gikk gravid eller hadde et lite barn med seg, et kjent syn for landsbybefolkningen i områdene omkring Ahmednagar. De visste også at hun aldri sparte seg. Et av barna fikk hun bare to timer etter at hun hadde forløst en annen kvinne.
I boken Indiske problemer forteller Daniel Andersen hvordan de to legene fordelte ansvaret seg imellom og hvordan folket tok imot hjelpen de ble tilbudt: «Min hustru pleier å ta seg av kvinnene og barna, og jeg tar imot mennene og de unge guttene. I dette arbeidet kommer en i nær kontakt med alle de forskjellige sider av Indias liv. Mange av pasientene er bønder. (...) De kommer langvegs fra, 50 til 100 km, og vi er glade når vi merker at de har tillit til oss. (...) Noen ganger foretar landsbyfolkene en slags landtur til sykehuset, og kommer i flokker på ti eller mer. En dag tok jeg imot i tur og orden et slikt følge på ti mann fra samme landsby, og hver av dem fikk sin lille flaske medisin, tabletter eller salve for malaria eller kløe, eller hva det nå kunne være. Så satte de seg i en ring ute i sykehushagen og diskuterte med stort alvor sine forskjellige symptomer og den medisinen de hadde fått forskrevet. Mens de diskuterte, sendte de medisinflaskene og salvekrukkene rundt til beskuelse. Diskusjonens bølger gikk høyt, og interessen var stor helt til de plutselig oppdaget at de ikke kunne huske hvem som eide de respektive medisiner. Så marsjerte hele flokken inn igjen, og jeg måtte gå gjennom det hele en gang til og sortere ut de riktige medisinene til de riktige pasientene.»
Både kulturelt og biologisk var det naturlig at Sølvi Andersen tok seg av mor-barn-helsetjenesten. En sterkt medvirkende faktor til helseproblemene blant så vel voksne som barn, var kostholdet. Ernæringssykdommer blant barn var ikke bare et fattigdomsproblem, men forekom i alle samfunnslag. Proteinmangel var særlig utbredt. Sølvi Andersen sørget raskt for å få laget et skjema på mødrenes eget språk der man gav opplysninger om hva slags mat barna skulle ha på de ulike alderstrinnene.

Til London
På engelsk skrev Daniel Andersen flere bøker på høyt faglig nivå og en lang rekke artikler i medisinske tidsskrifter. Den viktigste boken hans, Tropical Health Manual , kom i flere utgaver. Sommeren 1946 var Sølvi og Daniel Andersen på sitt første besøk i Norge etter utreisen. Daniel hadde et halvt års tjeneste ved Ullevål sykehus for å oppdatere seg faglig. Året etter tok han eksamen i tropemedisin i Liverpool og en medisinsk doktorgrad i London.
Han hadde praksisperioder ved Ullevål i 1954 og 1961, mens Sølvi både i 1955 og 1960 praktiserte ved Rikshospitalet.
I 1960 flyttet Sølvi og Daniel Andersen fra India til London. Arbeidsoppgaver ved Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter ventet. Daniel Andersen hadde en erfaring og faglig kompetanse som gjorde ham selvskreven da Frelsesarmeen skulle tilsette en internasjonal sekretær for legemisjonen og helsearbeidet i bevegelsen. Dette ble hans oppgave resten av livet. Han døde 67 år gammel etter et illebefinnende 3. desember 1973.
Sølvi Andersen levde et stille liv i England som enke. Som mange kvinner av sin generasjon, ble hun sin manns skygge. I London var hennes rolle å være fru oberst Andersen. Som misjonslege i India kunne hun i stor grad supplere Daniel og komme til der han ikke kunne. Under krigen bad de militære myndighetene i Ahmednagar henne stå for ukentlige besøk til konene og barna til de 40000 soldatene som lå i treningsleir i Ahmednagar. Denne oppgaven hadde hun alle krigsårene. 9. januar 1990 ble hun forfremmet til herligheten som det heter i Frelsesarmeens terminologi, 83 år gammel. Med henne var et fascinerende kapittel i Frelsesarmeens misjonshistorie ferdigskrevet.
(Publisert bl.a. i Tidsskrift for Den norske legeforening, 2000)

fredag 12. september 2008

DEN KVINNELIGE PAVEN - EN MYTE FRA KIRKEHISTORIEN


Av Nils-Petter Enstad
Historien om ”den kvinnelige paven” er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske myter som finnes. Den dukker fremdeles opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann rollen som kvinnelig pave i ”Pope Joan”, og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv gjennom tegneseriebladet ”Fantomet”.


Forestillingen om at det hadde levd en "pavinne" Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som "bevis" på romerkirkens fordervethet i den anti-katolske propaganda. Som argumentasjon har det vært henvist til at finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.
Den første skriftlige kilden som omtaler en kvinnelig pave, er "Universell Krønike" som dominikaneren Jean de Mailly skrev i Metz mellom 1240 og 1250. Ifølge denne krøniken ble pave Victor III, som døde i 1097, etterfulgt av en begavet kvinne som, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal. Paven ble avslørt som kvinne da han – eller hun, da – fikk veer idet hun skulle stige opp på hesten sin. Da barnet var født, ble den kvinnelige paven bundet fast til hesten, som så slepte henne rundt Romas gater. Deretter ble hun drept ved steining.
En annen dominikaner, Stephen de Bourbon, og en ukjent fransiskanermunk fra Erfurt ga liknende versjoner av den samme historien i hvert sitt skrift fra 1260-tallet. Den ene kilden tidfester hendelsen til ca. år 1100, den andre til ca. år 915.

”PAVERS OG KEISERES KRØNIKE"
Sin mest konkrete form fikk historien i verket "Pavers og keiseres krønike" som den polske dominikanermunken Martin av Troppeau skrev på 1290-tallet. Det var også denne versjonen som fikk størst utbredelse. Ifølge den pave ble Leo IV, som døde i 855, etterfulgt av Johannes Angelicus. Denne paven regjerte i to år, sju måneder og fire dager. Denne Johannes var i virkeligheten en kvinne, ifølge Martin. Hun skal ha blitt født i Mainz, og som ung reiste hun til Athen sammen med sin elsker, kledd i mannsklær. Siden gikk hun kledd slik, og alle trodde hun var en mann.
Hun utmerket seg som en av de dyktigste studentene, og etter endt utdannelse slo hun seg ned i Roma. Her ble forelesningene hennes så etterspurt, og hennes personlighet gjorde et så sterkt inntrykk på alle, at da den sittende paven døde, ble hun valgt som hans etterfølger.
Avsløringen kom under en prosesjon fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemete-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd. På grunn av dette red aldri pavene senere i denne gaten mer. Martin kaller den kvinnelige paven Johanna, i andre kilder kalles hun Agnes, Gilberta eller Jutta. Noen kilder lar henne være navnløs.

DETALJER
Historien om "pavinne" Johanna fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer. Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på dette. Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Rundt år 1600 begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.

INGEN HVITE FLEKKER
I vår tid er ikke historien om "pavinne" Johanna interessant i seg selv. Ingen tror lenger på den. Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen "hvite flekker" der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien. At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv. Det er også interessant at det er en barnefødsel som avslører den kvinnelige paven. Det forutsetter jo at hun må ha hatt minst én ”medskyldig” i sitt spill.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.

Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998

torsdag 7. august 2008

ARVEN ETTER WERGELAND




Av Nils-Petter Enstad
I år er det 200 år siden dikteren, teologen, folkeopplysningsmannen og aktivisten Henrik Wergeland ble født. Navnet hans knyttes særlig til to saker: Den ene er markeringen av 17. mai som Norges nasjonaldag. Den andre er kampen for å få opphevet den såkalte "jødeparagrafen", som hadde fulgt Grunnloven helt siden den ble vedtatt.

Det eksisterer flere myter om hvordan denne paragrafen kom inn i Grunnloven, men det er bare én fortelling om hvordan den kom ut: Det skyldtes den politiske og kulturelle kamp som Henrik Wergeland førte de siste årene av sitt liv.
Ett av resultatene av hans arbeid var at hans far, eidsvollsmannen og presten Nikolai Wergeland, skiftet syn på paragrafen. I 1814 hadde han stemt for at paragrafen skulle inn i Grunnloven, men sønnens engasjement overbeviste ham om at dette hadde vært feil av ham.
Henrik Wergeland fikk ikke oppleve selv at "jødeparagrafen" ble opphevet. Det skjedde først i 1851, seks år etter dikterens død, bare 37 år gammel. Da var det gått 12 år siden han første gang leverte det første forslaget til endring av Grunnloven, et forslag som gikk ut på at jødeparagrafen burde fjernes.
Han skrev flere bøker om saken. Noen av dem var rene debattbøker - ”sakprosa” ville man sagt i dag. Andre var skjønnlitterære. Best kjente er de to diktsyklusene "Jøden – ni blomstrende torneqviste" fra 1842 og "Jødinden – elleve blomstrende torneqviste" som kom to år senere. De er faglitteratur i poesiens formspråk.

ARGUMENTASJON
Prinsippene for Wergelands argumentasjon kunne brukes den dag i dag. Han argumenterer prinsipielt og ut fra det vi i dag oppfatter som elementære menneskerettigheter. I en tidlig fase av kampen formulerte han sitt anliggende slik, på en litt underfundig måte:

"Jeg tror vor Grundlov bedst på jord,
dog ei at bedst er hvert et Ord.
Saaledes tror jeg for Exempel
at Hver bør velge frit sit Tempel.
Man friest være bør i Tro:
thi bør forandres paragraf 2."

Dette var en kritikk av så vel forbudet mot jøder som mot jesuitter, men også en Wergeland måtte velge sine kriger. Han valgte derfor å konsentrere seg om jødesaken. Særlig gikk han til felts mot den religiøse intoleranse som han mente denne bestemmelsen var preget av. For jødesaken handlet like mye om behandlingen av en religiøs minoritet som en etnisk minoritet. Dette var på et tidspunkt da de lovbestemmelsene som Hans Nielsen Hauge ble dømt etter ennå var gjeldende rett. Wergelands kamp for jødene var derfor også en kamp for religionsfriheten som prinsipp, og den var – i hvert fall i sin konsekvens – en kamp for det etniske mangfold og et fargerikt samfunn.
Dette gjør at den kamp Wergeland førte er like aktuell nå som den var for 160 år siden. Også i dag er det en debatt om etniske og religiøse minoriteter plass i det norske samfunnet, og fremdeles finner vi noe av den samme intoleransen både på etnisk og religiøst grunnlag. Den er ikke blitt noe bedre eller vakrere med årene. 200 år etter Wergelands fødsel, er arven etter ham fremdeles både levende og forpliktende.
Bildet viser bysten på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo (Foto: Nils-Petter Enstad)