mandag 29. juli 2013

Helligkåring som politisk sjakktrekk




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter









Prosessen som førte til at Olav Haraldsson ble erklært hellig, handlet like mye om politikk som om tro. Å få kong Olav erklært hellig, ville være et støt mot regimet til guttekongen Svein og hans mor, som styrte landet på vegne av den danske kong Knud.


Etter Olavs fall på Stiklestad, oppsto egentlig ingen ny, politisk situasjon i Norge. Det var snarere en eksisterende situasjon som ble avklart. Da Olav flyktet i 1028 ble den danske kong Knud hyllet som norsk konge. Det var også situasjonen etter Stiklestad, med den forskjell at man ikke lenger risikerte at Olav dukket opp igjen. En død konge var tilsynelatende en mindre utfordring enn en avsatt, levende konge. Det skulle vise seg å være feil.

AMBISJONER
Det var nok av norske stormenn med ambisjoner om å styre landet på vegne av en konge som befant seg i Danmark. En av disse var Einar Tambarskjelve. Han var inngiftet i Ladeætten, og siden den var utdødd på mannssiden, betraktet han seg som den naturlige arvtakeren til deres gamle maktambisjoner. En annen som også regnet med at det var hans tur nå, var Kalv Arneson, som bodde på høvdingsetet Egge. Han var en av de tre som hadde gitt kong Olav sårene han døde av. Einar hadde også vært blant Olavs motstandere, men hadde vært i England under slaget på Stiklestad.
Men kong Knud hadde andre planer. Det viste han ved å sende sin ti år gamle frillesønnen Svein til Norge og sette ham inn som konge. Med seg hadde han sin høyst oppegående og maktlystne mor, Alfiva. Hun satte sitt stempel på det norske samfunnet gjennom de forhatte bestemmelsene som ble kalt "Alfiva-lovene". Mange av dem rokket ved urgamle tradisjoner og rettigheter i det norske samfunnet. Skriftet Fagerskinna oppsummer slik: En hver mann var trygg på liv og lemmer i denne tiden, men ingen var trygg på sin eiendom. Det tok derfor ikke lang tid før de stormennene som hadde stått mot kong Olav, nå samlet seg mot kong Svein og hans mor. En åpen, militær kamp verken våget de eller ønsket de å ta. Men det fantes andre arenaer. Ettermælet til den døde kongen, for eksempel.

HELLIG?
Da slaget på Stiklestad sto, var det neppe noen som oppfattet Olav som en hellig mann. Kristne og ikke-kristne var jevnt fordelt i de to hærene som sto mot hverandre. Slaget var en politisk kamp om hvem som skulle ha makten i landet. Men nå var kongen død, og det begynte å gå rykter om at det hadde skjedd mirakler rundt liket hans, og at folk fikk hjelp når de ba om kongens forbønn.
At helligkåringen skjedde allerede ett år etter slaget på Stiklestad, er trolig feil. Det er lite sannsynlig at motstanden mot kong Svein og hans mor skulle ha klart å bli så massiv og koordinert i løpet av bare ett år. For helligkåringen av kong Olav var vel så mye et politisk grep som et religiøst. Det var en måte å svekke kong Svein og hans mor på.
Det eksisterer to versjoner om hva som skjedde i forbindelse med helligkåringen av Olav. I den eldste av de Olavssagene som er bevart, og som gjerne kalles "Legendariske Saga", heter det at kongens lik, som hadde ligget i sandjorden i Kristkirken, selv kom opp av jorden. Dette skal ha skjedd 3. august 1031. 3. august er den siste dagen i Olavsfeiringen. Prestene hadde da gitt beskjed om at liket skulle begraves på ny, samtidig som de ba Gud om et tegn. Dette tegnet skulle i så fall være at liket kom fram enda en gang. Det gjorde det, etter ni dager, og da ble liket lagt i et skrin.
Snorre har en annen versjon. Han forteller at kisten ble gravd opp, at veden i kista fremdeles var frisk, og da den ble åpnet, strømmet det ut en herlig duft fra den. Denne herlige duften er et trekk som går igjen i mange helgenlegender fra hele verden. Da likkledet ble fjernet fra kongens ansikt, var ansiktet friskt og rød, og man kunne også se at både hår og negler hadde grodd. Dette ble utlagt som tegn på at kongen var en hellig mann.
Begge fortellingene ”bekrefter” kongens hellighet, selv om den legendariske sagaen vektlegger mirakelaspektet mens den politiske siden er tydeligere hos Snorre. Det begynte å gå rykter om at kong Olav hadde vært en hellig mann, og man valgte å åpne kisten for å få dette bekreftet – eventuelt avkreftet. Alfiva, som var til stede, mente å ha en fornuftig og logisk forklaring på hvorfor liket hadde holdt seg så godt: Det hadde ligget i sand, og ikke i jord. Stormennene hadde en annen agenda, og Einar Tambarskjelve ga henne et svar der han nærmest ba henne holde kjeft.

KIRKEN
Om kirken hadde noen politisk agenda, er mer uklart. Trolig har biskopen brukt sitt kirkelige og teologiske skjønn så godt og oppriktig som mulig. Og det var biskopen som avgjorde saken. Å anerkjenne kongens hellighet var et kirkelig ansvar, og ikke et politisk.
Helligkåringen av Olav skjedde helt ut i samsvar med de regler og prosedyrer som gjaldt for slike begivenheter på 1000-tallet. Det lå til den lokale biskopen å erklære om en person var hellig. Det var først langt senere at disse prosessene ble "sentralisert", og at paven i Roma fikk det siste ordet.
Men om selve helligkåringen av Olav langt på vei var politisk motivert, og tjente politiske hensikter, ble Olav raskt en populær og folkekjær helgen. Han ble også en av de mest kjente helgener både i Norden og Europa.
Etter en prosess som i praksis betydde at kirken hadde valgt side mot kong Svein og hans mor, var det klart for neste trekk: Å stille opp en konge mot Svein. I 1034 dro Kalv Arnasson og Einar Tambarskjelve til Gardarike, dagens Russland, for å hente den ti år gamle Magnus, helgenkongens eneste sønn. Da de kom tilbake med ham, sluttet folk opp om ham mot danskene. Helgenkongens sønn hadde større appell enn danskekongens sønn, som flyktet tilbake til Danmark med sin mor. Kort tid etter døde han. Dermed var det klar bane for Magnus Olavsson som konge – og for de norske stormennene som hadde hentet ham hjem til makten. For en stund.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (Oslo, 2008)


Publisert som kronikk i Agderposten 29. juli 2013