torsdag 14. februar 2013

«Hornsrud-episoden»: - En regjering skal regjere!

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


- Vi har vært villige til å strekke oss så langt som mulig, ja, gjerne litt lenger forresten, men vi kan ikke strekke så langt at regjeringen blir en vaskefille for andre. En regjering skal regjere!


Slik oppsummerte statsminister Christopher Hornsrud situasjonen da Stortinget behandlet mistillitsforslaget mot en regjering som bare var noen dager gammel. Forslaget ble vedtatt og regjeringen falt 15. februar 1928 etter bare 18 dager ved makten. I år er det 85 år siden «Hornsrud-epiosden» i norsk politikk.
Ved valget i 1927 ble Arbeiderpartiet det største partiet i Stortinget. Det kom som et sjokk på de borgerlige partiene, som bare var enige om én ting: Valgvinneren måtte ikke komme til makten! Samtidig sa det seg selv at den sittende Høyreregjeringen ikke kunne fortsette. Statsminister Ivar Lykke leverte sin avskjedssøknad, og Høyre, Venstre og Bondepartiet begynte å forhandle om en samlingsregjering. Det førte ikke fram. Dermed tok kong Haakon skjeen i egen hånd. Han innkalte de to stortingspresidentene, C. J. Hambro fra Høyre og Christopher Hornsrud fra Arbeiderpartiet, og kort etter ga han regjeringsoppdraget til Arbeiderpartiet. Det vakte heftige protester, og kongen ble av enkelte beskyldt for forræderi. I ettertid er det ingen uenighet om at kongen gjorde det som både konstitusjonelt og politisk var det eneste rette.
Også innad i Arbeiderpartiet var det mye usikkerhet. Partiet var nok ikke like revolusjonært som det hadde vært noen år før, men å danne regjering var likevel noe nytt. På den ene siden hadde man partiets radikale program og enda mer radikale retorikk. På den andre siden hadde man det ansvaret det innbar å ha blitt både landets og Stortingets største parti. I sentralstyret var det knapt flertall for at man skulle akseptere oppdraget. Den påtroppende statsministeren var frustrert. - Jeg vet ikke om vi gjør rett i å danne regjering. Jeg vet bare at vi må, skal han ha sagt. Nestformann Edvard Bull var enda mer frustrert: -Er dere blitt spenna gærne, gutter? utbrøt han da han kom hjem fra en utenlandsreise og forsto hva man var i ferd med å ta på seg.

KORT LEVETID
Regjeringen som tiltrådte 28. januar 1928 besto av ni statsråder, i tillegg til statsministeren. Han hadde, i tråd med datidens praksis, også ansvaret for et fagdepartement, i dette tilfellet finansdepartementet. Johan Nygaardsvold, som sju år senere selv skulle bli statsminister, og som sterke krefter hadde ønsket på denne posten allerede nå, ble landbruksminister. Regjeringens tiltredelseserklæring ble drøftet i Stortinget 31. januar. Den la ikke skjul på at målet var å gjennomføre «en socialistisk samfundsordning i Norge». Man ville øke statlige og kommunale bevilgninger til bekjempelse av arbeidsløsheten, avskaffe «systemet med underbetalt nødsarbeid», og omgjøre «de reaksjonære forandringene i skolelovene fra de siste år». Regjeringen ville også flytte vesentlig mer av ansvaret for skatteinntektene fra de fattigste til de som var bedre stilt økonomisk. Endelig ville den stryke alle bevilgninger til våpenøvelser og til de militære.
Her var det ikke bare én rød klut, de hang tett i tett. Regjeringen må ha visst at det ikke ville være flertall i Stortinget for ett eneste av de forslagene den sa at den ville prioritere. Nationen skrev på lederplass neste dag at regjeringen hadde «reist sin egen galge». Erklæringen var skrevet av utenriksminister Edvard Bull, som i utgangspunktet hadde vært negativ til hele regjeringsprosjektet. Noen har ment han valgte en så provoserende form rett og slett fordi han ønsket at regjeringen skulle få en kort levetid, andre hevder at regjeringen hadde fått omtrent like kort levetid selv om erklæringen hadde vært mer moderat. Bare noen dager etter erklæringsdebatten fremmet Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel et mistillitsforslag mot regjeringen, med utgangspunkt i erklæringen. Han handlet nærmest på ordre fra sentralbanksjef Nikolai Rygg, som mente at et regjeringsskifte var helt nødvendig om ikke bankvesenet skulle kollapse. Mistillitsforslaget ble vedtatt 8. februar, og 15. februar gikk regjeringen av.

VETERAN
Christopher Hornsrud var allerede en politisk veteran da han ble statsminister. Han gikk i sitt 69. år, og hadde vært stortingsrepresentant fra Ringerike Amt siden 1912. Som parlamentariker satt han blant annet i presidentskapet i mange år. I 1936 trakk han seg fra Stortinget, 77 år gammel, og flyttet tilbake til gården sin i Modum.
Ingen norsk statsminister har regjert så kort tid som ham, og ingen har levd så lenge. Da han døde 13. desember 1960, var han 101 år gammel. Ifølge Guinnes’ rekordbok er han også den statsminister i verden som har levd lengst. Men alderen svekket ham ikke, verken mentalt eller politisk, og han var levende opptatt av den politiske debatt til sin siste dag. Finn Gustavsen forteller i sine memoarer at da bladet «Orientering» begynte å komme ut i 1953, var den da 94 år gamle Hornsrud blant dem som støttet bladet, og var tilmed den som foreslo navnet på den nye avisa.

«EPISODE»
Regjeringen Hornsrud er blitt beskrevet som en episode. Med en funksjonstid på 18 dager, kunne den ikke få utrettet noe særlig. Men bare det at den ble dannet, var av stor betydning. Det er nærliggende å sammenlikne den med en annen kortlivet regjeringsdannelse, nemlig Lyng-regjeringen fra 1963. Også om den må man kunne si at det viktigste den gjorde, var at den i det hele tatt ble dannet. De to regjeringene fikk også det til felles at de begge ble felt på den politikk de sa de aktet å føre. Dette er de to eneste eksemplene fra norsk parlamentarisk historie at regjeringer er blitt felt på tiltredelseserklæringen.
Litt spissformulert kan man si at mens «Hornsrud-episoden» bekreftet at Arbeiderpartiet var i stand til å ta ansvar, viste «Lyng-episoden» 35 år senere at også andre enn Arbeiderpartiet kunne ta ansvar. Hver på sin måte bidro Hornsrud og Lyng med sine regjeringsdannelser til å, om ikke endre, så justere den politiske utvikling her i landet.

Publisert i Dagen 13. februar 2013